Mange har fått med seg at villreinen (Rangifer tarandus) er kommet med på rødlista for arter for 2021 som nær truet (NT). En reell nedgang i totalbestanden i Norge som en følge av bekjempelse av CWD og en uviss framtid med tanke på CWD er årsakene som er nevnt for rødlistestatusen. Det vises likevel også til at menneskenes beslag av areal har hatt, og vil ha, en negativ innvirkning på villreinen.
Vinteren 2017-2018 ble over 2000 dyr Nordfjella sone 1 felt i et forsøk på å bekjempe CWD. Etter dette ble det ikke oppdaget CWD i noen bestander før man i 2020 påviste CWD på en bukk felt på Hardangervidda. Vitenskapskomiteen for mat og miljø (VKM) fikk da i oppdrag å vurdere mulighetene for å håndtere sykdommen. Av de foreslåtte strategiene anbefalte Mattilsynet og Miljødirektoratet “ å begrense smitte med mål om å utrydde klassisk skrantesjuke”. I dette ligger at Mattilsynet anbefaler at villreinstammen på Hardangervidda reduseres til det som vil være en genetisk levedyktig bestand i løpet av 2-3 år uten at man foreløpig vet hva som vil være en “genetisk levedyktig bestand”. Hardangervidda huser Norges største villreinstamme med en vinterstamme på ca. 6000 dyr. En kraftig reduksjon her vil derfor kunne ha stor innvirkning på det totale antall villrein i Norge.
Artsdatabanken skriver at “reinen i de norske fjellområdene har ulik opprinnelse, og varierer både når det gjelder grad av innblanding av tamrein og genetisk variasjon (Kvie mfl. 2019). Villrein på fastlands-Norge er fordelt på to genetiske hovedstammer; villreinen i Dovre/Rondane regionen (Snøhetta, Knutshø, Sølnkletten og Rondane) utgjør den ene hovedbestanden, mens andre villreinstammer i Norge og tamrein tilhører den andre (Røed mfl. 2008). Villrein i Rondane-Dovre regionen, som utgjør ca. 25% av den totale bestanden i Norge, er opprinnelig villrein med minimal genetisk innblanding av tamrein (Kvie mfl. 2019). Villrein i Langfjella-regionen (Hardangervidda, Nordfjella, Setesdal Ryfylke, Setesdal Austhei, Brattefjell-Vindeggen, Lærdal-Årdal and Blefjell) utgjør omtrent 50-55% av den totale villreinbestanden og er genetisk en lett blanding med tamrein (Røed mfl. 2014, Kvie mfl. 2019). De siste 20-25% av villreinbestanden har opphav i tamrein, og befinner seg geografisk nord (Forollhogna, Reinheimen-Breheimen, Tolga Østfjell), vest (Fjellheimen, Sunnfjord, Førdefjella, Svartebotnen, Skaulen Etnefjell) og øst (Våmur Roan, Norefjell-Reinsjøfjell) for Langfjella (Reimers mfl. 2014, Kvie mfl. 2019).”
Av dette følger at villrein som er forvillet fra tamrein ikke er inkludert i selve rødlistevurderingen. Totalbestanden av villrein i Norge uten disse bestandene er da regnet til å være 15-16 000 reproduserende individer, mens grenseverdien for “nær truet” etter kriteriene i rødlista er på 20.000 individer. I tillegg kommer en pågående nedgang på grunn av nedskytinga som kommer som en følge av en sykdom man ikke vet verken omfang eller konsekvensene av.
Et viktig poeng er likevel at all villrein i Norge er rødlistet, selv om ikke alle delbestander er tatt med i beregning av totalbestand som danner grunnlag for rødlistevurderinga.
Til slutt i rødlistevurderinga poengteres det at “det er også stor usikkerhet om hva effektene av skrantesyke vil bli på lengre sikt”. Noe av usikkerheten ligger i en uvisshet av omfanget av skrantesyke (CWD). Her kan du og jeg som jegere gjøre en innsats ved å være flinke til å levere CWD-prøver i jakta. For å avdekke omfanget av sykdommen og raskere kunne starte med de riktige tiltakene er man helt avhengige av jegernes innsats på dette området. Av 140 felte dyr eldre enn kalv i Knutshø var det registrert innlevert bare 84 CWD-prøver (60 % mot 52,8 %, i 2020).
Kilde: Artsdatabanken